Andre verdenskrig er den perioden i norsk historie de fleste av oss har hørt mest om, og likevel er det lett å miste oversikten. Som lærer opplevde jeg at elevene kunne mye om enkeltpersoner og dramatiske aksjoner, men lite om hvordan det hang sammen. Denne guiden gir deg de store linjene, med henvisninger videre.
Viktige datoer
- 9. april 1940: Tyskland angriper Norge.
- 7. juni 1940: kongen og regjeringen forlater Norge for å fortsette kampen fra Storbritannia.
- 10. juni 1940: de norske styrkene i Norge kapitulerer.
- 25. september 1940: rikskommissæren innsetter kommissariske statsråder og forbyr alle partier unntatt NS.
- 26. november 1942: skipet Donau går fra Oslo med norske jøder som deporteres.
- Høsten 1944: tvangsevakuering og nedbrenning i Finnmark og Nord-Troms.
- 8. mai 1945: de tyske styrkene i Norge kapitulerer.
Nøytralitet og 9. april
Norge forsøkte å holde seg nøytralt da krigen brøt ut i 1939, slik landet hadde gjort under første verdenskrig. Men kysten og malmtransportene fra Narvik gjorde landet strategisk viktig for både Tyskland og Storbritannia. Natt til 9. april 1940 angrep tyske styrker samtidig på en rekke steder langs kysten.
I Oslofjorden ble krysseren Blücher senket av Oscarsborg festning. Det forsinket angrepet på hovedstaden og ga kongen, regjeringen og Stortinget tid til å forlate byen. Samme dag forsøkte Vidkun Quisling å ta makten i en radiotale, uten støtte i befolkningen.
Felttoget våren 1940
I to måneder kjempet norske styrker, etter hvert sammen med britiske, franske og polske avdelinger. Kampene i Sør-Norge var over i løpet av april og begynnelsen av mai, men enkelte steder holdt lenge, blant annet Hegra festning. I nord ble Narvik tatt tilbake av allierte og norske styrker i slutten av mai.
Utviklingen i Frankrike tvang de allierte til å trekke seg ut. Kongen og regjeringen dro fra Tromsø 7. juni, og de norske styrkene i Norge kapitulerte 10. juni. Kampene i nord beskriver jeg nærmere i Narvik 1940: et besøk ved krigsminnene.
Okkupasjonen
Norge ble styrt av en tysk rikskommissær, Josef Terboven, og fra høsten 1940 av et apparat der Nasjonal Samling var eneste tillatte parti. Fra 1942 var Quisling såkalt ministerpresident, men den reelle makten lå hos tyskerne. Hverdagen ble preget av rasjonering, sensur og mangel på det meste. Radioapparatene ble inndratt i 1941, og mange lyttet i hemmelighet til sendinger fra London.
Det tyske nærværet var stort, med hundretusener av soldater, festningsanlegg langs hele kysten og leirer for krigsfanger og tvangsarbeidere, mange av dem fra Sovjetunionen og Øst-Europa. Mange tusen av dem døde i Norge.
Hverdagen
For de fleste nordmenn handlet okkupasjonen mindre om store slag enn om hverdagen. Mat, klær og brensel ble rasjonert, og mye ble erstattet av surrogater. Folk dyrket poteter i parker og hager, byttet varer og stod i kø. Mange markerte avstand til okkupantene ved å tie, se en annen vei eller bære små symboler som binders på jakkeslaget, det som er blitt kalt isfronten. Den illegale pressen spredte nyheter fra London på stensilerte ark, og det å lese eller dele den kunne gi strenge straffer.
Barn vokste opp med mørklegging, flyalarmer og soldater i gatene. Mange av dem jeg intervjuet med elevene mine for mange år siden, husket krigen først og fremst som sult, kulde og stillhet.
Motstanden
Motstanden hadde mange former. Den sivile motstanden samlet lærere, prester, idrettsfolk og andre som nektet å la seg ensrette. Lærerne protesterte mot nazifiseringen av skolen i 1942, og idrettsfolket boikottet de offisielle konkurransene.
Den militære motstanden vokste fram gjennom Milorg, som etter hvert ble underlagt regjeringen i London. Kompani Linge trente nordmenn i Storbritannia for sabotasje og etterretning i Norge, etterretningsnettverk som XU sendte informasjon ut av landet, og Shetlandsgjengen fraktet folk og våpen over Nordsjøen. Den mest kjente aksjonen er angrepet på tungtvannsproduksjonen på Vemork i 1943.
Motstanden hadde en høy pris. Mange ble arrestert, torturert, sendt til leirer i Tyskland eller henrettet.
Nordmenn ute
Mye av Norges krigsinnsats skjedde utenfor landet. Handelsflåten seilte for de allierte, og sjøfolkene tok store tap i konvoiene. Norske marinefartøyer, flyskvadroner og hæravdelinger kjempet fra Storbritannia, og flygere ble utdannet i leiren Little Norway i Canada. I Sverige ble det mot slutten av krigen trent opp polititropper som skulle bidra ved frigjøringen.
Jødeforfølgelsen
Den mørkeste delen av okkupasjonshistorien er forfølgelsen av de norske jødene. Høsten 1942 ble jødiske menn, kvinner og barn arrestert, med hjelp av norsk politi. Den 26. november ble de fleste sendt med skipet Donau til Auschwitz. Av de mer enn 700 som ble deportert, overlevde bare noen få dusin. Mange andre kom seg i sikkerhet i Sverige, ofte med hjelp fra vanlige folk. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo har en fast utstilling om dette.
Krigen i nord
Høsten 1944 rykket sovjetiske styrker inn i Øst-Finnmark, og Kirkenes ble befridd 25. oktober. De tyske styrkene trakk seg vestover og gjennomførte en tvangsevakuering av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. Hus, kirker, broer og båter ble brent. Mange gjemte seg i huler og gammer gjennom vinteren. Gjenoppbyggingen tok mange år, og historien fortelles i dag på Gjenreisingsmuseet i Hammerfest.
Frigjøringen og oppgjøret
Den 8. mai 1945 kapitulerte de tyske styrkene i Norge, uten kamp. Hjemmestyrkene tok over viktige anlegg, og 7. juni, fem år etter at han reiste, kom kong Haakon hjem. Etter krigen fulgte landssvikoppgjøret, der titusener ble etterforsket og mange dømt for samarbeid med okkupasjonsmakten. Quisling ble dømt til døden og henrettet.
Hvor du kan lære mer
- Norges Hjemmefrontmuseum på Akershus festning, sammen med Forsvarsmuseet.
- Falstadsenteret ved Levanger og Arkivet i Kristiansand om fangenskap og terror.
- Krigsmuseet i Narvik og Gjenreisingsmuseet i Hammerfest om krigen i nord.
- Leselisten ti bøker om norsk militærhistorie for deg som vil gå videre.
Flere museer finner du i guiden til militærhistoriske museer i Norge.